Sjøspeiderne på Bestum

2. Bestum sjøspeidergruppe

Om oss                                                 Kontakt oss her

Starten

1. Bestum Tropp ble stiftet allerede i 1919 - bare åtte år etter at Norsk Speiderguttforbund ble stiftet av Christian Dons og H. Møller Gasmann.

Troppen vokste og i 1932 hadde den 70 aktive speidere i 8 patruljer. Det syntes man var for mye. Den 12. september 1932 ble derfor troppen delt i to, med navnene 1. Bestum Tropp og 2. Bestun Tropp. (Ja, troppen vår het altså "2. Bestun" med "n" den gang, som jernbanestasjonen. Etter krigen brukte man skrivemåten "Bestum" slik folk i distriktet gjorde, og som 1. Bestum gjorde fra 1932!) Patruljene Ekorn, Jerv og Røiskatt dannet den nye 2. Bestun. Det var de patruljene som hadde de yngste medlemmene. "Tropsfører" var lektor Wilhelm "Billy" Sommerfeldt og "tropsassistent" var lege Iver Holter. Senere ledet Billy begge troppene en tid.

 

Enheter

Det vi i dag kaller en"speidergruppe" var i starten gjerne bare en tropp. Først senere kom tilbudet til yngre og eldre speidere, i "ulveflokker" (nå heter det offisielt "småspeidere") og roverlag. 2. Bestum har hatt flere småspeiderenheter og roverlag gjennom tidene.

 

Speiderhytta "Bento"

Troppen brukte mye kretsens "Krakos" ("Kretsene Akershus og Oslo") i Nittedal. Det er et fint sted, men Bestumtroppene ville likevel gjerne ha egen speiderhytte. Billy og Oluf Reed Olsen tok initiativet. De kjøpte nesten ni måls tomt ved Brunkollen. Den fikk de svært billig av Carl Løvenskiold. Tomten kosten 2.800 kroner, men godseieren selv betalte 2.000 kroner. Akkurat der hytta ligger hadde det vært en kullmile, så utgravingen ble mest øsing av sort kull i silende regnvær. Så startet byggingen av "Bento". ("Bestum en og to" - det skulle også være en slags forkortelse for det italienske benvenuto = velkommen, og at "bento" er en japansk lunsjboks, viste de nok ikke:-). Guttene skulle selv være med å bygge, og hadde liten tid, så grunnmuren ble svært lav. Det har hytta slitt med siden - det blir lett råte der tømmeret ligger for nær bakken. Godseieren ga også tømmer til hytta, og skogsarbeidere hogget det ned. En innleid kar laftet hytta, med øks, sag - og hyssing! Alt utstyret ble fraktet opp fra Muren av speiderne. Det ble delvis båret opp og delvis fraktet med en selvbygget taubane. Taubane var sikkert praktisk og i alle fall morsomt for dem som var med. Det var Oluf som var troppsleder da, med Christian Gleditsch som assistent. Patruljene i de to troppene kappet om å delta mest. Rett før krigen sto "Bento" ferdig..

 

2. verdenskrig

Allerede i 1942 ble alt speiderarbeid forbudt. Da ble det Nasjonal Samlings Hird (den nazistiske ungdomsorganisasjonen) som overtok den nye hytta. Også "SS Norge" - en spesialavdeling under "Waffen SS" - var ofte på besøk. Edvard Smidt var troppsleder den gang. Han ble pålagt å levere inn alt speiderutstyr til Hirden. Han leverte noen sekker med gamle, fillete speiderskjorter. Han var også pålagt å levere troppens flagg og banner. Det ble krysset av i en egen protokoll, så det var ingen vei utenom. Edvard klarte likevel å stjele med seg både banner og flagg før han gikk fra depotet, og de ble heist til topps den 7. mai 1945. For en gangs skyld må vi vel tilgi et klart brudd på speiderlovens § 5!

 

Oluf Reed-Olsens innsats i motstandsarbeidet under krigen er kanskje mest allment kjent, men det var svært mange Bestum-speidere som var aktive der. Det viste seg da speiderne ble bedt om å stille vaktmannskaper i 1945 for å bistå Hjemmefronten - det kunne speiderne dessverre ikke hjelpe med for de aller fleste speiderne var allerede på vakt som Hjemmefrontmenn. Oluf trakk noen av dem med seg inn i det farlige etterretningsarbeidet. Man måtte jo arbeide sammen med folk man stolte på, og som kunne klare seg i skauen over lengre tid. (Kanskje du vil lage en "paraset", altså en slik radio som engelske etterretningsagenter brukte under 2. verdenskrig?)

Det var også andre koblinger mellom speiding og krig. Viste du f.eks. at de første engelske commandosoldatene brukte Baden-Powells speiderguttbok til instruksjon! Eller at oberst Wilson, som var sjef for kompani Linge, senere ble sjef for verdensorganisasjonen vår.

 

Ny Bestumtropp og sammenslåing

Rett før krigen ble det dannet nok en speidertropp i distriktet: 3. Bestum Tropp. Både Oluf og Billy var med som støttespillere der. Denne troppen samarbeidet nært med menigheten og KFUM. Etter krigen ble den til det som nå heter 1.Ullern K.F.U.M. I 1951 gikk 1. Bestum inn i 2. Bestum, og dermed var de to troppene blitt til én igjen.

 

Etter krigen

Etter krigen fikk speidingen voldsom vind i seilene, og Oluf var med. Med sine erfaringer og utdanning under krigen, kunne det gå litt vilt for seg. Et klipp fra Filmavisen viser kretskonkurranse der speiderne slenger seg i tau over Lysakerelven. Idet de passerer lavt over vannflaten, fyrer Oluf av en sprengladning under vann så speiderne blir klissvåte. Det kreves også at de skal åle på magen på et tau høyt over elven. Og så videre: Tøffe tak, men det gikk stort sett bra. Bortsett fra stakkers Thomas Bøhmer som man kan se på film når han avslutter en gigantisk utforkjøring rett i hytteveggen! Det tok seks timer å få ham til bygds for transport til sykehus...

Typisk for tiden etter krigen, var at troppen dro på lange vandrerturer i fjellet nesten hvert år. Det var sjelden troppen bare lå i leir. Det var lang tradisjon for dette. F.eks. syntes troppen i 1936 at det var for kort avstand til sommerleiren på Jeløya ved Moss. Derfor syklet de like godt gjennom Østfold til Halden og inn i Sverige, før de tok veien til Jeløya.

 

Disse sommerturene kunne nok være tøffe for de yngste, som lærte at "den må tidlig krøkes under tung sekk, som god speider skal bli!" En særlig sagnomsust tur gikk med hele troppen til Svalbard i 1951. Oluf hadde fikset og ordnet så turen skulle bli billigst mulig - de kjøpte f.eks. kjøttkaker "på eksport" for en krone boksen. Videre gikk mye av transporten med båt på "inspeksjonstur", Catalina flybåter "på øvelse" og annet. Masse turutstyr var innlånt fra Tindeklubbens Himalaya-ekspedisjon og fra US Air Force osv, osv. De holdt leir på "Speidernesset" i Krossfjorden på Svalbard (stedet heter det nå offisielt) i 14 dager. Yngstemann på turen var Knut Edin, 13 år, som senere ble troppsleder. Historien forteller at sysselmannens båt "Syssla" som de fikk være med, gikk på grunn med bulder og brak. Det var faktisk fare for at båten skulle velte, så alle speiderne rodde i land. Det fortelles at da presten, som hadde en sønn med, hørte dette, utbrøt han begeistret: "Så fint - da har guttene det morsomt!". Turen ble for øvrig gjentatt med mange av de samme deltakerne tredve - eller var det førti? - år senere.

 

Lokaler

Gjennom det meste av troppens historie, har patruljene hatt sine møter hjemme hos en av speiderne i patruljen.

 

Når hele troppen møtes, trengs det mer plass. I mange år møttes troppen hjemme hos familien Sommerfeldt - altså hos tropsføreren. Men møtene ble nesten alltid holdt ute. Etter krigen møttes troppen enten på Bestum eller Ullern skole.

Også årsmøtene ble i mange år holdt ute ved "gamle eik" nede i Ullernåsen. Ingen vet om den står der ennå, men det er i alle fall bebygget der nå. Senere har 2. Bestum gjennom tidene leid lokaler til årsmøtene - mest på Bestum eller Ullern skole, og i Ullern menighetshus.

 

I en kort periode brukte flokken en av Vækerøstuene (ved tidligere Bestum politistasjon på Maritim). Det var fine lokaler, men dessverre ble det så mye innbrudd der, at flokken måtte gi opp. Ellers var det i mange år vanlig å holde flokkmøtene hjemme hos flokklederen "Akela".

 

Først de aller seneste årene har troppen fått bruke "Kahytten" ved Øraker skole.

Sjøspeiding i 2. Bestum.

 

I 1978 var Christian, eldste sønn av Knut W. Hansson, kommet i småspeideralder. Knut hadde vært leder i 1. Høvik Sjøtropp og ville begynne sjøspeiding på Bestum. Han startet da en ulveflokk der, kalt "Sjøulvene", i samarbeid med 2. Bestum. Ulveflokken hadde både gutter og jenter. Dette med piker i "guttespeider'n" NSF var nokså nytt på den tiden, men Knut hadde erfart i 1. Høvik - som var tidlig ute med det - at det gikk fint.

 

Da ulvungene skulle bli speidere i 1981, ble man enige om at det skulle være en egen sjøtropp i tillegg til landtroppen. Landtroppen var dengang en ren guttetropp, men også de tok opp jenter snart etter. Sjøtroppen ble først kalt "Gastetroppen".

 

Båter

Til "Gastetroppen" kjøpte man fire Sunflower seiljoller. De var ikke særlig solide, men svært lette og artige å seile. De egnet seg bare for lukkede farvann, og kunne ikke brukes på tokt. Da samarbeidet troppen mye med 1. Høvik som hadde bygget sine egne Andunger. 2. Bestum fikk låne andungene, mot å være med å pusse dem, legge dem opp om høsten osv. Seiljollene ble senere solgt til speiderne på Nesøya.

Rundt midten av 1980-årene fikk troppen en 20 fots Hurley seilbåt i anonym gave av en tidligere speiderleder. Hun het Ulven, og derfor fikk båten det navnet. Båten hadde falt ned en skrent under opplag og så ut deretter. I speiderarbeidet fikk "Ulven" mange skader mot brygger og grunner, slik speiderbåter gjerne gjør, og på et tokt brakk båten masten. Men speiderledere og foreldre fikk alltid reparert båten, så den i alle fall var trygg!

 

En trebåt som troppen fikk senere, var så utrygg at båtfuten fikk den senket. Nå har troppen to båter; en Dehler 24 fot 1980-modell og en  21 fots Yamaha Jog fra slutten av 70-tallet.

 

På tokt vil man gjerne ha en lederbåt som kan følge speiderne på fjorden. Knut hadde Maxi 95 seilbåt, og det var jo praktisk. Senere brukte troppen mye den store losskøyta "Færder" til troppsleder Jens Ludvig Høst. De siste årene har samarbeid med Snarøen Sjø gitt mulighet for bruk av deres skøyte "Spleis".

 

Båtene ble først lagt opp hos Mathis på Børsholmen i Asker. Mathis var svært opptatt av ungdomsarbeid, speiding og seiling, så der fikk båtene ligge gratis. Først senere fikk man opplag på Sollerud, og det var jo unektelig mer praktisk!

 

Foreldre og tidligere speidere

Troppen har alltid blitt aktivt støttet av foreldrene på veldig mange måter. De har stilt opp med lagerplass for utstyr, penger, kjøring av speiderne, arbeidsinnsats og reparasjoner av hytte og båter. Ikke rent få av lederne i 2. Bestum har vært foreldre som ville gjøre en innsats. De har alltid vært en stor ressurs for 2. Bestum, og er det heldigvis den dag i dag.

 

Også tidligere speidere og ledere har støttet oss på tilsvarende måte.

 

2. Bestum Sjø i dag

I dag er landtroppen nedlagt og alt speiderarbeidet i Bestum er sjøspeiding. Det er derfor naturlig at gruppen nå kaller seg "2. Bestum Sjø". Men selv om dette navnet er nokså nytt, så har altså speidingen på Bestum tradisjoner helt tilbake fra 1919. Og det meste av denne tiden var det en landtropp, med lange vandrerturer som spesialitet, og "Bento" som naturlig midtpunkt.

 

 

Av Knut W. Hansson. (Hovedkilde: "2. Bestum 50 år - 1932-1982" av Dons, Ekne og Krosby (red), 1982.)